Cand. Litt.

I lys av siste tiders hendelser (man skal vel være ganske ignorant for å overse to brennende ambassader) er det utrolig spennende å lese "Ville Svaner". Jeg har tidligere vært litt skeptisk til denne boken, og jeg vil ikke si at det er godt skrevet. Setningene er veldig korte, det finnes ikke antydning til spenningsoppbygging og karakterbeskrivelsene er i høyeste grad mangelfull. Men likevel drives historien frem av det unike temaet Jung Chang har - hun bruker seg selv og sin familie for å beskrive Kinas historie, og det er jo i høyeste grad aktuelt. Den hjernevaskingen og indoktrineringen som unge kinesere på 60- og 70-tallet gjennomgikk er utrolig fascinerende lesning, jeg føler endelig at jeg kan forstå noe av den gudestatusen Mao og andre politiske ledere har fått opp gjennom tidene.
Det å forstå andre menneskers tenkemåte er en av mine hovedårsaker til å lese gode bøker, og for å vende tilbake til ambassadebrenningen, er det denne hengivne Maodyrkelsen jeg lett sammenligner med Muhammads status. Jeg som tenåring i Vesten kan ikke forstå hvordan noen kan holde noe så hellig at de går såpass drastisk til verks, men etter noen hundre sider med Ville Svaner føler jeg at jeg i alle fall er litt nærmere sannheten.

Hver gang jeg leser en sammfunsorientert bok, får jeg det for meg at jeg må lese mer av dem. Så mange bøker som jeg har tilgang på (nå tenker jeg særlig på Jungs enorme glede ved å få lese Louisa M. Alcotts "Småfrøkner", som jeg enkelt og greit kunne spasere inn på biblioteket og låne), er det utrolig at jeg ikke konstant sitter begravet i noe som kunne utvidet min horisont mer enn Marian Keyes klarer. Men samtidig er det dette med tunge bøker - de er utrolig tunge. Skal jeg komme meg gjennom de litterære klassikerne og dem som virkelig gjør meg til en bedre person, må jeg ha en god dose Naiv.Super og jentebøker av beste klasse.

Jeg vurderer å oppdatere en smule mer på denne hobbybloggen. Det får tiden vise.